Du kommer ikke over det -
men du kommer gjennom det
av Unni Ranheim
Tegninger: Egil Nyhus
Design: Geir Esben Østbye
ISBN 978-82-995508-8-8
Kr. 200,- + porto
Vi vil alle miste noen vi er glad i - før eller senere. Det er livets virkelighet, og uansett hvor vondt det gjør, er vi nødt til å gå videre i livet. I slike vanskelige situasjoner trenger vi omsorg, støtte og hjelp fra noen som vil lytte til oss og som er villig til ta imot og dele smerten vår.
Fransiskushjelpens sorggrupper er likemannsgrupper ledet av pårørende som selv har mistet en kjær, og som i sine svarteste øyeblikk aldri trodde at livet ville bli levelig igjen. Men de fikk lov å fortelle og fortelle, og nå hjelper de andre i samme situasjon. Selv om mange i dagens samfunn har mistet troen på vår evne til å hjelpe hverandre, viser erfaringene til Sorgtjenesten, at det er fullt mulig å hjelpe selg selv og andre når man sørger.
Tidligere byrådsleder i Oslo Erling Lae, har skrevet forordet. Egil Nyhus er ansvarlig for tegningene og han er avistegner i Romerikes blad. Geir Esben Østbye har laget forsiden og designet boken. De forteller sannheten om livet ...
Forord av tidligere byrådsleder Erling Lae.
Døden er det eneste sikre i livet og en felles skjebne til alle som blir født. Derfor er ærlig samtale om døden så viktig. Når døden kommer brått og uventet, gjør det bare vondt. Det uventede ledsages ofte av mangel på ord. Spørsmålene blir mange flere enn de svarene som er tilgjengelige.
«Tiden leger alle sår», heter det i ordtaket. Selv om det kan være noe sant i dette, er det likevel for enkelt i møte med uventet død. Skyldfølelsen og selvbebreidelsen de pårørende kan slite med etter et selvmord, forsvinner ikke selv om uker blir til måneder. En smerte som ikke bearbeides, kan snarere bli destruktiv over tid. Sentrumsprest og sjelesørger, Per Arne Dahl, har sagt: «Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med. Men det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss. Det som forties og fortrenges, kan vanskelig helbredes.»
For at sorg skal kunne helbredes, er det avgjørende å kunne treffe andre som har de erfaringene vi selv ikke har. Møte andre som kan bistå med å utvide vokabularet som trengs for å sette ord på det vi tenker og føler. Glede vokser når den deles. Med sorg er det motsatt. En av bidragsyterne i boken, Tore, som mistet sin kone 48 år gammel, setter nok ord på en vanlig opplevelse ved første møte i en sorggruppe: «Alle satt vi der med ensomhetsfølelsen vår og tenkte: Hva gjør jeg nå? Skal jeg ha det sånn resten av mitt liv? I begynnelsen har man ennå ikke kommet dit at man kan gripe fatt i seg selv og livet.» Det er sterkt å lese om «Marie» som opplevde selvmord blant sine nærmeste. Etter ett år i sorggruppe sier hun følgende: «Ved å treffe andre som har opplevd det samme, forsvant noe av ensomheten, skammen og det å føle seg annerledes og utenfor ... jeg fikk tilbake styrken i troen på mine egne iboende muligheter til å bli helbredet.»
Når vi møter andre og deler erfaringer, ser vi at andre bærer på akkurat de samme erfaringene, de samme håp og de samme behovene. Vi var visst ikke så alene likevel. Det gir nye krefter. Da kan vi etter hvert innse at det faktisk er viktig å gi opp håpet om en bedre fortid - først da kan vi se fremover. Ikke noe velferdstilbud kan erstatte frivillig innsats der mennesker bryr seg om hverandre uten å få penger for det. Fransiskushjelpens sorgtjeneste er med på å gjøre Oslo til en varmere by for oss som bor her. Jeg er stolt og glad for å styre en by hvor denne typen frivillig engasjement blomstrer. Leserne av denne boken kan vente seg gripende historier fra virkeligheten - historier som bærer i seg evnen til å forandre. De kan forandre fordi de forteller sannheten om livet, og sannhet er alltid frigjørende. God lesning!
Oslo, september 2009
Erling Lae
Byrådsleder i Oslo
Bokomtaler
Bladet Suicidologi nr 1. 30.juni 2010
Aftenposten LEVE lørdag 17.oktober 2009.
NRK P2, Sånn er livet, tirsdag 20.oktober
Broen nr 5 - 2009, s 24-25.